Kategoriarkiv: Ukategorisert

Hatten min

Denne hatten har følgt meg i 30 år. Eg hugsar godt då eg kjøpte hatten i slutten på februar i 1992. Det var dei sokalla «Vinterspillene» på Lillehammer, ein festival som gjekk nokre år før og etter OL i 1994. På Maihaugen var det ei form for husflidsmesse. Då dei skulle pakka seg ned, kom eg forbi etter arbeidstid. På eit bord låg eit par tova hattar, laga av ein tilverkar frå Øyer. Eg feste meg ved ein med eit fargerikt band og kjøpte hatten. Han kom på hovudet med ein gong, og seinare har eg brukt han kvart år i vinterhalvåret. Han har pynta hovedet mitt i inn- og utland og tolt både snjo og væte.

I seinare år har det hendt at nokon har kommentert hatten. Ja, ein gong midt på Karl Johans gate ropte ei bergensdame (!) og skrytte av hatten min. Det er nok fyrste og siste gong ei bergensdame addresserer meg på Karl Johan.

Sopass har eg forstått at det ligg solid handverk bak hatten min som har halde seg so godt i 30 år. Han kan nesten kallast eit berekraftig kleplagg. Det fargerike bandet gjev han eit livleg preg og balanserer eit elles litt grått preg. Det er ikkje alltid det skal so mykje til for å kvikka litt opp. Og hatten er i stand til å stikka seg ut i gatebiletet i mange nye vinterhalvår, både her og der.

Share

Prosentliv

Etter kvart har eg oppdaga at delar av kvardagane mine er styrde av prosentverdiar. Telefonen melder at no er batteriet under 20 prosent, og eg må tenkja på å finna eit ladepunkt. I neste stund får eg melding frå klokka, nettbrettet eller den berbare pc-en. Meldinga er den same: batteriprosenten er låg, og eg må setja i gang tiltak, som det heiter no for tida. Det neste som ventar der framme ein gong, er at bilen må ha straum for å kunna vera bil. Utan å ha vilja eller planlagt det, lever me eit prosentliv, der prosentmeldingar heile tida minner oss på at me må passa på vera nær straumuttak slik at alle hjelperådene våre har nok batterikapasitet til å hjelpa oss.

I oppveksten var prosentrekning noko læraren skulle ha oss til å læra. I kvardagen elles møtte me berre prosentar når me høyrde eldre gutar snakka om 60 og 96 prosent. Somme gonger hende det at me såg den praktiske tydinga av slike prosentsatsar. Elles er det nok grunn til å hevda at me hadde ei prosentfri barne- og ungdomstid, i alle fall samanlikna med det prosentlivet me har no.

Og når eg fyrst er i prosenthjørnet, kan eg òg koma til å tenkja på at min eigen prosentverdi – som er ufatteleg liten, rekna av 5 415 166 personar – minkar for kvar dag som går. Ikkje fordi eg vert eldre, men fordi innbyggjartalet aukar jamt og trutt. Det er litt trøyst å tenkja på at prosentverdien var noko større for 30 år sidan, då me «berre» var 4 299 167 sjeler her i landet. På den andre sida: mange av oss strevar nok med å kjenna oss heilt 100 prosent. Det næraste me kan koma, er vel dei gongene me kan nyta italiensk vin der det står 13,5 prosent utanpå flaska. Avstanden til 100 prosent vil likevel alltid vera stor.

Share