Du må gjerne gje meg
visse,
stunder der eg veit og
forstår,
der eg er trygg og
sikker.
Det er likevel
dei anande stundene
som fargelegg dagane,
når ord som «kanskje» står
i kø,
når tolkingsviljen er i
fri dressur,
når ord og handlingar
formar vidopne
aningar.