Sommardagane søkjer livd i
mørke augustkveldar,
smyg seg ut av
sommarpynten,
med ein smil
rundt julimunnen
krøllar dei seg saman
i fosterstilling,
dei lèt augustmørkeret breia
ei haustdyne over seg,
vintersvevn ventar
der framme,
ein ørliten spire
bur seg til komande vårljos
og ny sommar for den som
augustmørkeret tek vare på.
