Stikkordarkiv: folkemusikk

Nytte

«Har du gjort noko nyttig i dag?», kunne far spørja når han ringde og ville vita korleis me hadde det i kvardagane. Eg hugsar ikkje heilt kva eg brukte å svara, men eg meinte vel at eg stort sett hadde fortent løna den dagen òg. Sjølv om far var oppteken av ulike kulturuttrykk og hadde stor glede både av musikk og litteratur, meinte han nok at dei mest nyttige var dei som produserte varer og tenester som me utan vidare kunne sjå hadde bruksnytte både for individet og samfunnet. Me som dreiv med kulturaktivitet av ulikt slag, høyrde nok mest til den pyntande delen av samfunnskaka.

Far var, og er ikkje åleine om å meina at kultur er noko som kjem i tillegg til det nyttige i den store samfunnssamanhengen. Nytte og nytteverdi er oftast knytt til alt som kan framstillast og gjerast greie for i tal, tabellar og grafar. Ikkje sjeldan ser eg at representantar for kulturlivet koketterer litt med dette når dei med ein skeiv smil om munnen proklamerer at dei er heilt unyttige i det dei gjer og utfører.

Sjølv har eg aldri klart å slå meg til ro med den eindimensjonale oppfatninga om at «nytte» og «verdi» berre høyrer til i dei økonomiske og sosiale sidene av samfunnet. «Nytte» og «verdi» i eit samfunnsperspektiv er so mykje meir enn det som kan framstillast i økonomiske og sosiale samanhengar, meiner no eg.

Me kan berre tenkja på kva Ibsens drama har hatt å seia for utviklinga av likestilling mellom menn og kvinner. Picassos samtidige kommentar i 1937 til borgarkrigen i Spania gjennom målarstykket «Guernica» illustrerer korleis kunstuttrykk får gjennomslagskraft i dagsaktuelle saker. Våren 2009 vart eit kunstverk utanfor EUs hovudkvarter i Brussel fjerna. Det var ein 16 meter høg skulptur som framstilte stereotype kjenneteikn ved europeiske land på ein måte som skapte skarpe reaksjonar. Kunst har og skal ha relevans for samfunnsforhold og er slik sett minst like nyttige som andre samfunnsuttrykk.

Det er gjennom å utfordra, overraska, forarga, av og til stadfesta, men uansett å berøra oss at kunstuttrykk har sin samfunnsverdi. Å akseptera dette vil vera å ta inn over seg at ”nytte” og ”verdi” er omgrep som har langt fleire samfunnsdimensjonar enn det som kan uttrykkjast med økonomiske og sosiale termar.

La meg ta eit fersk døme. I november 2016 møttest mange frå folkemusikkmiljøet i Den Norsk Opera og Ballett for å høyra og sjå på eit utval av dei fremste utøvarane i folkemusikk og -dans. Storarta på alle måtar; flinke programleiarar, stram og fin regi. Det heile var ein sann svir. So fekk me eit høgdepunkt då spelemannen Leif Rygg frå Voss entra scena. Utan store fakter spelte han «Budeiene på Vikafjell», ei av sviskene mellom lydarslåttane på hardingfele. Det gjekk ikkje mange sekundar før me kunne merka korleis Leif gjennom tonen i fela og føredraget i spelet greip skikkeleg tak i oss 1400 som sat i salen. Dørgande stille sat me der og lét oss dra med inn i ein tonestraum. Mange har opplevt noko liknande der kunstuttrykk grip tak i oss, anten det er musikk, litteratur eller visuell kunst. Eg vil hevda at opplevinga med Leif Rygg var noko av det mest nyttige dei fleste av oss opplevde denne sundagen. Ikkje ein heil hær av mindfullness-terapeutar hadde klart å skapa slik stemning hjå oss i salen som Leif klarte dei 3-4 minuttane han omfamna oss med musikk-klemmen sin.

Neste gong me møter nokon som doserer kor lite nytte det er å finna i kulturlivet, skal me manna og kvinna oss opp, sjå vedkomande djupt inn i det teknokratiske kvitauga og be han/ho forklara, gjerne med tal, tabellar og grafar kvifor det er mindre samfunnsnyttig å fjetra medmenneske med kunstuttrykk enn å produsera smågodt med eit utal unødvendige smaks- og fargestoff. Klarer vedkomande det, fortener han/ho ein stor og heilt unyttig klem, gjerne med slåttespel av Leif Rygg som tonefylgje.

Share

Master Class, Baby

«No skal eg læra å spela Hardanger Fiddle, you know!» Kvitanesen står framfor meg med oppspilte augo. Snusposen går i åttetal i kjeften, og skyggehua lettar seg i takt med at munnen sender ein ordflaum ut i det offentlege rommet rett framfor ansiktet mitt. «No har eg posta ein kassett med tre slåttar som eg skal senda til Hardanger folkemuseum på Utne. Eg skal koma meg inn i ein Master Class Hardanger for å læra å spela Hardanger Fiddle hjå mastrar og mistresser.»

Eg prøver å roa han ned og ber han fortelja heile historia. «No må du vera storyteller og ikkje ein crazy storydoer», seier eg til han. Han nikkar.

«Jau, ser du. Eg har alltid vilja spela fela, men det har aldri vorte noko av. Men no, ser du, vil dei læra heile verda å spela fela på museet på Utne. Ein viktig kvalifikasjon er at ein kan litt engelsk. Eg var hjelpegut på Brakanes hotell i si tid og saug til meg engelske gloser om ein svamp frå dei flotte engelske turistane som svevde rundt både i og utanfor hotellet. Eg reknar som so at når engelsktalande kan læra å spela hardingfela, må ein ekta ulvikaharding med turistengelsk kunna gjera det same. Genetikken min er trass alt sterkare med tanke på Hardanger Fiddle-speling.»

Kvitanesen legg for dagen eit engasjement som eg elles berre har sett når han sit og høyrer på songane til Arja Saijonmaa. Han snakkar både på ut- og innpust. Eg forstår at han verkeleg er oppkveikt over å kanskje kunna læra å spela fela. Forsiktig ymtar eg frampå om korleis han har tenkt å kvalifisera seg. Trass alt kan han ikkje spela fela, og kravet er at dei som skal vera med på Master Class, må kunna spela fele frå før. «Ja, men,» seier Kvitanesen. «Eg kan litt engelsk, og so har eg spelt inn tre slåttar, eller tunes, som eg vil kalla det, på ein kassett. Heldigvis hadde eg ikkje kasta Philips kassettspelaren frå 1968. Eg kan «Blåveispiken» og «Zorbas dans» på munnspel, i alle fall so nokolunde, og so har eg sulla eller songe nokre taktar av «Jentebedragaren». Den slåtten lærde eg av Lars Velure fjerde dagen i eit tredagars bryllaup. Då vil opptakskomiteen forstå den ubrukte, men djupe musikaliteten som ligg gøymd hjå meg. Og so er det lettvint for meg med husrom når me skal vera i Granvin og på Utne. Eg skal ta fram att dei friarbreva eg fekk frå Granvin og Utne tidleg på 1960-talet, og som eg enno ikkje har svara på».

Det sig ei ro over Kvitanesen der han drøymer seg inn i den ljose framtida som Master Class-elev. Med blanke augo tek han på heimveg. Kroppen rører seg i ein takt som kan vera ein ulvikaspringar verdig, medan han mumlar for seg sjølv: «Master Class, baby, Master Class».

Publisert på Facebook 10. mars 2014

Share