Stikkordarkiv: litteratur

«Farbror Melker»

Folk på min alder og litt yngre veit sannsynlegvis kven «farbror Melker» er. Han er ein av  personane i fjernsynsserien «Vi på Saltkråkan». Saman med Olle Hellbom (1925-1982) skapte Astrid Lindgren (1907-2002) serien i 1964. I 13 episodar møter me jenta Tjorven som bur på øya Saltkråkan i Stockholms skjergard saman med familien og hunden Båtsman. Sentral i handlinga er også familien Melkersson som bur der om sommaren, og som Tjorven vert godt kjent med. Etter at serien var innspelt, kom forteljinga ut i bokform. Nyleg høyrde eg forteljinga som lydbok, då eg tråla Sør-Noreg på tvers i bil.

Medan eg høyrde på lydboka og dei mange små og store hendingane som går føre seg på Saltkråkan, slo det meg korleis Astrid Lindgren på ein meisterleg måte maktar å teikna livslagnadar som klarer å fengja, enno i dag. Som alle dei andre bøkene til Astrid Lindgren er «Vi på Saltkråkan» like mykje ei vaksenforteljing som ei soge for born. Med enkle verkemiddel teiknar ho opp det meste me møter i eit liv: striden mellom det gode og det vonde, mellom rettferd og urettferd, mellom omtanke og grådigheit, mellom toskeskap og klokskap, mellom det utkropne og det einfaldige. Personane kan virka enkle, men er likevel so samansette at me trur på dei.

Hovudpersonen i «Vi på Saltkråkan» er Tjorven; rett fram, litt sta, men klok, ikkje minst når ho rettar vanskelege spørsmål til dei vaksne. Med seg har ho eit beist av ein hund, Båtsmann. Han er like snill som han er diger. Tjorven fungerer som eit handlande og kommenterande mellomlekk mellom store og små på Saltkråkan.  Sjølv har eg stor sans for «farbror Melker». Han er einsleg far med ei vaksen dotter og tre mindre gutar. Han er framstilt som ein praktisk hjelpelaus mann som prøver å skriva litteratur. Han ramlar i sjøen, mislukkast når han skal starta påhengsmotoren og har elles ei eiga evne til å surra til det meste som han prøver å gjera. Tjorven har ein treffande karakteristikk: «Du har inte det rätta knycket, farbror Melker». Samstundes er denne hjelpeløysa av ein mann ein venleg og kjærleg far, som ikkje veit det beste han kan gjera for at borna skal ha det godt. So når barnebarnet mitt hevdar med glimt i auga at eg liknar på «farbror Melker», tek eg det som eit kompliment. Rett som det er, kjenner eg skyldskap med «farbror Melker».

Medan eg høyrde på forteljinga om alt det rare som skjer på Saltkråkan, kom eg til å tenkja på at me vaksne, spesielt me godt vaksne, kan ofte klara oss med den tilsynelatande enkle litteraturen som er berekna for born. Det er absolutt ikkje noko gale med at livet vert framstilt på ein enkel måte når det skrivne samstundes avspeglar so mange dimensjonar med livet. Når ein har levt ein del år, har ein også assosiasjonsbotn til å fylla ut detaljane i ei tilsynelatande enkel forteljing. Astrid Lindgren var ein meister til å uttrykkja komplekse samanhengar på ein lettfatteleg, underfundig og tilsynelatande enkel måte. Ho treng ikkje so mange kompliserande og intrikate omvegar for å få fram eit pulserande liv i dei litterære universa ho skaper i bøkene sine. Ho viser på ein overtydanade måte at i litteraturen – som elles i livet – kan det enkle vera det beste.

Share

Å snakka med bøker

Ja, du les rett, eg «snakkar» med bøkene når eg les dei. Knapt til å forstå, vil dei rundt meg seia, sidan eg ikkje nett er kjend som ein særleg pratsam fyr. Tagal er vel ein meir treffande karakteristikk. Men bøker snakkar eg med, alltid. Det er ei indre samtale som ingen rundt meg kan merka, trur eg. Det er i grunnen ein indre monolog, skal eg vera ærleg. men eg likar å kalla det ei samtale; det høyrest meir sosialt ut.

Det startar med at eg går «i dialog» med dei personane som dukkar opp på dei fyrste sidene. «Kven er du for ein?» er standard innleiingsspørsmål. «Trur eg på deg? Er du eit sannsynleg menneske, sjølv om eg ikkje likar deg?» «Forstår eg det du strir med, gjer eller tenkjer på?» Slik sit eg og saumfer persongalleri og den forteljinga som utviklar seg i boka. Eg prøver å førestilla meg staden, husa, omgjevnadene der det heile går føre seg. Heile tida stiller eg spørsmål og undrar meg, undrar på om det som eg les, verkar truverdig. Eg treng på ingen måte lika eller kjenna sympati for dei personane som dukkar opp i boklandskapet. men eg må tru på dei, tru at dei kan vera, eller kan ha vore, verkelege personar. Og so må klangbotnen i boka kunna spela saman med tankar og kjensler som vert lokka fram i meg.

Somme vil nok kalla meg ein kranglevoren lesar. Ikkje sjeldan kjem eg i konflikt med både personar og forteljing. Slike gonger kjem eg ofte i dårleg lune etter kvart som eg les og pratar med boka. Møter eg samstundes slapt og ugjennomtrengeleg språk, haltande og inkonsekvente skildringar både av personar og omgjevnader, hamnar boka i ein veksande haug med påbegynte, men ulesne bøker. Det tek eg med stor ro. Me er alle ulike som personar, og det gjeld sjølvsagt når me pratar med bøker òg. Det som appellerer til andre, treng på ingen måte gå heim hjå meg og omvendt. Slik er det berre og på ingen måte problematisk.

So hender det då, eigenleg ganske ofte, at eg oppdagar etter ei stund at eg er tagal i møtet med boka. Faktisk har eg halde kjeft ei heil stund. Då er det feststunder. Då har boka teke meg til fange, soge meg inn i universet sitt og held meg der. Då har forfattaren lukkast, i alle fall med meg. Eg forstår, eg trur og eg lever med. Dei innleiande, litt kranglevorne spørsmåla har fått fullgode svar.

Best trivst eg i lag med lyrikk. Denne opne, frie, litt uføreseielege tekstforma, der tekstane kan vera nakne, korte, men likevel so innhaldsrike, har gjeve meg mange feststunder. For all del, eg har møtt kleine tekstar i det landskapet òg. Det har hendt nokre gonger at eg har surra rundt i langhalm og funne lite føde for tankar og kjensler. På sitt beste kan likevel gode lyrikktekstar ha ein overjordisk dimensjon, om det er råd å bruka slike uttrykk av ein som til vanleg står trygt planta i litt fuktig myrjord.

Livet har lært meg at det finst både gode og dårlege samtaler. Somme av dei beste samtalene mine har eg hatt med bøker, og det fine er at det kjem nye samtalepartnarar kvart år.

Share