På ein sommarblå himmel i august
svevar livlege vestavêrsskyer
i ein improvisert dans,
søkjer stundom saman,
for so å surra i veg
som små, viltre ungar,
best det er,
er dei borte,
har løyst seg opp
til ingenting,
dei har nådd målet sitt
i livet:
å koma seg heilskinna over fjella
og so gå i oppløysing
hjå austmannen.
I den døkke sommarnatta
leitar månen seg fram
mellom myrke
skyformasjonar,
dei ertar han som
ulydige born,
sperrar utsynet,
legg hetter av grå
masse over han,
stengjer han inne
for så å trekkja seg
til sides
slik at han kan
pensla alle som
held seg vakne
ei slik sommarnatt,
med svakt, vonfullt
ljos.
Det er lett å kjenna seg
i slekt med månen
slike nattestunder.
This website uses cookies. By continuing to use this site, you accept our use of cookies.
