Stikkordarkiv: reklame

Stryk til forbrukareksamen

For eit års tid sidan sa eg ja til å vera med i nokre panel som med ujamne mellomrom skal svara på spørsmål om likt og ulikt i samfunnet. Fyrst trudde eg at me av og til skulle presenterast for spørsmål der me kunne meina noko om tilstanden rundt oss. Eg er absolutt meiningsfør dei gongene eg er nesten sikker i ei sak. Men der tok eg feil. Til no har det vore lita interesse for meiningane mine. Derimot får eg spørsmål om eg legg merke til reklame rundt meg; reklame for vaskemiddel, bygningsmaterialar, teletenester, matvarer, bilar; eg hugsar ikkje alt.

Felles for alle desse undersøkingane er at etter nokre delsvar, der eg har kryssa for «vet ikke», får eg kontant melding på skjermen om at «du er dessverre ikke i målgruppen for denne undersøkelsen». Neivel nei, berre fordi eg ikkje har lagt merke til ein annonse på side 28 i Aftenposten frå i går, eller ikkje har sett reklameinnslag på TV 2 eller andre fjernsynskanalar som meiner det er ei samfunnsvelsigning å tvinga på oss reklamesnuttar om ting eg, og mange med meg, ikkje har bede om og heller ikkje er interesserte i. Når eg ei hende gong finn noko interessant på reklamesendande kanalar, slår eg av lyden og ordnar med litt vedkløyving eller andre praktiske gjeremål kvar gong reklamefjaset prøver å strøyma inn i stovefreden. Straffa for dette er at eg sit att som ein dumskalle og kan ikkje svara på enkle spørsmål om forbruksvarer som eg enno ikkje har oppfatta verdien av.

Etter mange slike seansar der eg er utdefinert frå forbrukarsamfunnet, er det ikkje fritt for at eg kjenner meg litt molefonken. Det er tydeleg at eg er altfor lite interessert i slikt som ikkje interesserer meg. Det går opp for meg at eg på denne måten hamnar i ei form for utanforskap, der det er stor sjanse for å utvikla asosial og samfunnsfarleg ansvarsløyse. Omsett til testregimet i skulesamanheng er utdefineringsmeldingane kort og godt strykkarakter i forbrukaroppførsel.

I mange år har eg trudd at reklame for varer og tenester skal eg oppsøkja når eg veit med meg sjølv at eg har bruk for dei aktuelle varene eller tenestene. Då hentar eg inn systematisk informasjon og skrytande reklame, samanliknar, sjekkar, grev og spør. Til slutt kjem eg til ein konklusjon, anten om å kjøpa, eller at eg eigenleg ikkje treng det eg har sett etter. Det siste er utan tvil best for økonomien.

På snakk om økonomi; dette å verta utdefinert av forbrukarundersøkingar har faktisk også ein økonomisk konsekvens. Det står nemleg at eg får ein liten kroneseum for kvar undersøking eg gjennomfører. Når eg då vert kasta ut, fordi eg ikkje høyrer til målgruppa, forsvinn også godtgjersla. Dobbel straff med andre ord. Fyrst vert eg utdefinert, og deretter misser eg godtgjersla.

No har eg bestemt meg for å søkja hjelp. Det enklaste hadde sjølvsagt vore å melda seg ut av panela. Men det ville ha vore eit nederlag på linje med å dansa vals i utakt. Nei, eg vil ha profesjonell hjelp slik at eg kan endra «attitude», som det heiter i dag. Personleg coach er det visst noko som heiter. Eg har høyrt at ein coach er ein person som har ei overjordisk evne til å få andre til å gå i tilsynelatande rett retning. Ein slik person treng eg nok. Eg er difor på leit etter ein forbrukar-coach som kan læra meg å leggja merke til varer og tenester som eg ikkje treng, men som det kan vera godt å kjenna til for å kunna oppføra seg på ein adekvat måte i forbrukarsamfunnet. Neste gong det er meldt regn, skal eg skriva ein utfyllande kravspesifikasjon og leggja ut på Finn.no. Ingen skal kunna hevda at eg ikkje tek problemet mitt på alvor.

Share

Det er den draumen å verta kulisse i ein fjernsynsproduksjon…

So har det endeleg skjedd, ein stor og viktig museumsinstitusjon har lukkast i å verta kulisse for ei idrettshending. Endeleg kom det ein stor internasjonal fjernsynsproduksjon som ville bruka eit fint og særprega uteområde for eit idrettsarrangement, til og med VM i terrengsykling. Endeleg kunne det nasjonalt og internasjonalt kjende museumsrådet visast fram i all sin prakt, godt gøymt bak ein enorm flora av reklameplakatar og store ballongliknande reklameskulpturar.  Museumshus og historiske bustadmiljø kan skimtast bak all reklamen.

Mange jublar og frydar seg over at endeleg er draumen oppfylt. No er institusjonen sett på kartet, som det heiter i jubelretorikken. Fjernsynsoverføringa til mange titals millionar mogelege sjåarar er verd store summar i reklameverdi, er ei anna formulering som skal overtyda dei nokre få kritiske og skeptiske røystene.

Det er berre ein hake med oppfatninga om at kulissefunksjon i eit fjernsynsprogram vil kunna få innverknad på besøkstala. Ingen har nokon gong kunna dokumentera eller godtgjera at slike kulissefunksjonar verkeleg har ein effekt for institusjonen i ettertid. Det heile er kort og godt tufta på eit inderleg og godtruande ynske om at det skal vera slik samanheng. Tenk litt over følgjande resonnement: Kven er det som ser på slike program? Jau, det er dei som er interesserte i sjølve idrettsutøvinga. Logikken skal difor vera at alle desse idrettsinteresserte kan tenkja seg å reisa til denne museumsarenaen for å sjå kva som gøymde seg bak reklameplakatane på fjernsynssendinga. Fantasifullt? Definitivt. Godtruande? Det også.

Det heile er eit nytt vitnemål om ei naivistisk reklame-ørske som er i ferd med å gjennomsyra det som skulle vera fagleg forankra strategitankar i ein oppegåande museumsinstitusjon. Me ser ein tendens til at museum er kulisser for arrangement som dette. Det er ei form for «eventisme», der det historiske kjeldematerialet, kunnskapsgrunnlaget og den kulturhistoriske formidlinga skal brukast som rekvisittar i teatralske «events». Det gjeld å lokka folk til museum på falske premissar. Problemet er at i denne framveksande «eventismen» er det mindre og mindre plass for å utvikla det museumsfaglege innhaldet. I «eventismen» er kulturhistorisk innsikt og kunnskap ein konstant og stabil storleik som berre er der. Ressursane må setjast inn for å styrkja marknadsføring og nye event-opplegg. Sluttresultatet vil verta at museum berre vert kulisser, meir og meir på linje med film- og teaterkulisser. Enno er det eit stykke dit. Det er å vona at nokon oppegåande personar vil ruska opp i denne «eventismen», som snik seg fram som ein brunsnigel i museumslandskapet. Det er å vona at det er vilje, og ikkje minst evne, til å styrkja museum som arena for kunnskapsutvikling og opplevingar som er tufta på reell fagkunnskap, ikkje på våte draumar om å få nokre minutt i fjernsynsruta.

Share