Stikkordarkiv: Nordiska Museet

Ti-års-bolkar: eit 50-årsminne

Framsida på Fataburen 1976

Det fylgjer med alderen å minnast i ti-års-bolkar: kvar var du i livet for 20, 30, 40 og 50 år sidan? Året 1976, dvs. for 50 år sidan, var eg, fagleg sett, midt i dei «formande» åra mine. Eg var leiar ved Folkminnessamlingen ved Nordiska museet i Stockholm. Kvar dag reiste eg med pendeltog frå Kungsängen i Upplands-Bro. Me var ein familie på fire som leigde eit fireroms husvære i eit nytt bustadområde. Kvardagane var prega av eit pulserande fagleg liv på museet, kombinert med to timars dagleg reise på fulle togvogner og småbarnsliv på heimebane.

I 1976 fekk eg i oppgåve å redigera det årlege tidsskriftet til Nordiska museet, «Fataburen». Tema skulle vera «Nordisk folktro». Med meg hadde eg Bengt af Klintberg og Reimund Kvideland (1935-2006). Årgangen skulle samstundes vera festskrift for den tidlegare leiaren for Folkminnessamlingen på Nordiska Museet, Carl-Herman Tillhagen (1906-2002). Han runda 70 år. Med ein skandinavisk redaksjon vart det bestemt at me skulle ta imot bidrag på dei skandinaviske språka. Eg fekk i oppgåve å handtera dei praktiske oppgåvene i tillegg til å å skriva ein artikkel om nordisk folketruforsking. Prosessen var svært lærerik; kontakt med kjende og ukjende kollegaer i dei nordiske landa, purrerundar for å få inn manuskript og korrekturar, administrera helsingsliste til jubilanten («tabula gratulatoria»). Saman med ein kollega på museet, Ernst-Folke Lindberg, fekk eg også i oppgåve å utføra ombrekkinga av tekstane frå spaltekorrektur til to-spalta tekstsider. Dette inkluderte også manuell innsetjing av ilustrasjonar, der eg måtte læra å rekna ut kor stor plass kvar illustrasjon skulle ha på sida. Me hadde ein spesiell linjal der den typografiske måle-eininga var «cicero». Prosessen var omfattande og lærerik, og me kom i land til rett tid.

Eg hugsar då styresmannen for Nordiska Museet, Sune Zachrisson (1932-2020), og eg tok drosje ut til Tillhagens villa på Lidingö. Me skulle overrekja han festskrift-varianten av Fataburen på årmålsdagen hans, 17. desember. Eg er litt usikker på om han visste om festskriftet på førehand, men han uttrykte stor glede då han fekk boka, som faktisk målbar eit breitt utsyn over nordisk folketruforsking på den tida. Somme av artiklane dukka opp på pensumlister ved universitet i Norden i åra etterpå.

I ettertid har eg hatt stor nytte av redaksjonserfaringa med Fataburen i 1976. Eg fekk læra meg kva arbeidsoperasjonar som må løysast når ein skal gje ut publikasjonar. Det vart likevel den einaste gongen der eg manuelt har stått for ombrekking av trykksider. Slik sett vart det ein kort relasjon til «cicero».

24. oktober – eit 40-års minne

Inngangspartiet til Nordiska Museet. Foto: Magne Velure

Den 24. oktober er minnedagen til to organisasjonar, som ikkje utan vidare kan samanliknast. FN vart grunnlagd 24. oktober i 1945, då FN-pakta vart vedteken av 51 land. Seinare har FN utvikla seg til den viktigaste multinasjonale organisasjonen me har, trass i alle manglane organisasjonen har med tanke på å ordna sameksistens mellom medlemslanda.

Den 24. oktober er òg grunnleggingsdagen for Nordiska Museet i Stockholm. Artur Hazelius (1833-1901) opna 24. oktober 1873 dørene til utstillinga Skandinavisk-etnografiska samlingen på Drottninggatan. I 1880 omorganiserte Hazelius samlingane til Stiftelsen Nordiska Museet. I dag tenkjer me fyrst og fremst på det staslege hovudbygget som ligg på Djurgården. Det vart reist i åra 1888-1907.

I jubileumsåret 1973 vart Harald Hvarfner (1926-1975) «styresmann», som leiaren/direktøren for Nordiska Museet har heitt i alle år. Han var ein karismatisk og dyktig museumsleiar som diverre døydde altfor tidleg i 1975, berre 49 år gammal. Museet etablerte eit minnestipend etter Harald Hvarfner. Det vart i ein del år delt ut til prosjektsøknader. Stipendet skulle delast ut 24. oktober på Nordiska Museet, og mottakaren skulle halda eit foredrag som motyting. Det ville seg slik at i 1983 var eg den heldige som fekk stipendet. Eg hadde søkt om midlar til å sjå nærare på korleis svenske museum hadde samla seg om samtidsdokumentasjon, eller SAMDOK som forkortinga var.

Utgangspunktet for SAMDOK var at svenske museum hadde vorte sitjande fast i ein innsamlingspraksis, der dei på nytt og på nytt samla inn gjenstandar frå det førindustrielle samfunnet. Dei streva med å få grep om eit gjenstandsmateriale som representerte industrisamfunnets masseproduksjon. SAMDOK var eit svar på dette. Dels var det snakk om å gå inn i samtida med meir problemorientert dokumentasjon og innsamling. Dels stod SAMDOK for samarbeid og samordning.

I åra 1974-77 hadde eg vore tilsett som intendent på Folkminnessamlingen på Nordiska Museet. Då hadde eg kome i direktekontakt med SAMDOK-arbeidet i museet. Dels som deltakar i eit prosjekt om finsk arbeidsinnvandring til Sverige, og dels i eit prosjekt om dagsaktuell jordbruksdrift i Oviken, Jämtland. I 1977 fekk SAMDOK-arbeidet eit sekretariat ved Nordiska Museet. I fleire år framover vart samtidsdokumentasjon det store «nye» i innsamling og dokumentasjonsarbeid, ikkje minst internasjonalt. I prosjektet som eg søkte om stipendmidlar til, ville eg sjå på korleis samarbeidet mellom musea var organisert, korleis det fungerte og kva resultat som hadde kome ut av SAMDOK-arbeidet. Våren 1984 brukte eg to veker på å reisa rundt til svenske museum og intervjua leiarar og medarbeidarar om SAMDOK-innsatsen deira. I tillegg hadde eg heile tida etter at eg kom attende til Noreg i 1977, hatt tett kontakt med tidlegare kollegaer på Nordiska museet.

På markeringsdagen 24. oktober 1983 heldt eg eit foredrag som òg gjekk inn i eit samtidsdokumentasjonsperspektiv. Folkminnessamlingen hadde fått inn eit omfattande brevmateriale, der lesarar av vekebladet «Husmodern» skreiv inn til ein spåmann, Heikki Vesa, og bad om hjelp. I førelesinga presenterte eg førebels resultat av ein analyse av dette materialet. Eg hugsar at ho som skulle presentera meg på førelesinga, bad meg snakk seint og tydeleg; det var ikkje sikkert at alle i salen var vane med nynorsk.

Når eg no har gått litt attende både i minnet og i publikasjonar, har eg òg sett litt på korleis det har gått med den høgprofilerte SAMDOK-innsatsen i svenske museum, slik me kunne observera det, spesielt på 1980- og 1990-talet. Både organisering og sekretariat eksisterte frå 1977 til 2011. Då vart det avvikla og erstatta av DOSS – Dokumentation av Samtida Sverige. Det er eit nettverkssamarbeid for tilsette som arbeider med samtidsdokumentasjon i museum og arkiv.

Slik eg forstår det, er ikkje sjølve institusjonane verksame i DOSS. No er det interessa og innsatsen til einskildpersonar som er drivkrafta i arbeidet. I kva monn SAMDOK-tankane frå pionertida – meir problemorientert innsamling og dokumentasjon – er integrerte i innsamlings- og dokumentasjonsarbeidet i svenske museum i dag, er ikkje godt å seia, sjølv om den siste leiaren for SAMDOK-sekretariatet, Eva Fägerborg, hevda – i 2006 – at SAMDOK-tankane er integrerte i museumspraksisen ved mange museum og ikkje berre ei innovativ nyorientering. I viss monn kan det kanskje hevdast at ICOMs komité for innsamling, COMCOL, har teke opp både nye og gamle SAMDOK-tankar.

På norsk jord vart det i 2006 etablert ein sekretariatsfunksjon på Maihaugen for eit Samtidsnett for museum som arbeider med samtidsdokumentasjon. I åra 2006-2009 finansierte Kulturrådet eit fellesprosjekt, På sporet av den tapte samtid. Dei seinaste åra har det vore relativt stille rundt dette nettverket, sjølv om det i åra 2018-2021 vart gjennomført eit prosjekt Minner – samlingsted for samtidsdokumentasjon. Eg er redd det enno er rett å hevda at mange av dei kulturhistoriske musea i 2020-åra har like lite grep om masseproduserte gjenstandar som dei hadde på 1970-talet. I staden har mange av institusjonane konsentrert seg om alle problema som dei har med det eksisterande materialet i musea, og der dominerer gjenstandar frå det førindustrielle samfunnet, både i magasina og i utstillingane.

Litt i kontrast til samtidsdokumentasjonspraksis i musea er det interessant å observera at Arkivverket i perioden 2013-2017 etablerte eit SAMDOK-prosjekt, tilsynelatande kledeleg uvitande om forløparen i museumsfeltet frå 1970-talet. I Arkivverket var SAMDOK-prosjektet eit svar på m.a. Riksrevisjonens kritikk om manglande samarbeid og samordning mellom ulike aktørar i arkivfeltet.

Innlegget med kjeldetilvisingar kan lesast her:

24. oktober