Kategoriarkiv: Hardanger-minne

Jolatretjuv

Saka er heilt sikkert forelda, so no kan hendinga skrivast om utan at lensmannen på Lofthus bryr seg. Det hadde seg slik at ein av grannane våre kvart år tok opp tinging på jolatre. Han fann tre i eigen skog, og so kunne me kjøparane koma i gardstunet og henta dagane før jolafta. Far var funksjonær og hadde lange arbeidsdagar, so han venta heilt til veslejolafta før han melde seg hjå grannen og skulle henta og betala jolatreet. Då hadde grannen levert ut alle jolatrea; truleg hadde nokon henta ut tre utan at det var tinga på førehand. Då var det full fart for å finna annan leverandør, men fånyttes.

Etter diskusjonar fram og attende, kom me til at me måtte ordna oss jolatre på eiga hand. Morbror min var heime på jolaferie, og han og eg gjekk opp i ein av skogateigane som jolatregrannen åtte. Der visste me at det fanst grantre som kunne høva til jolatre. Me tenkte som so at sidan grannen hadde brote lovnaden om å skaffa oss jolatre, kunne me ta oss litt til rette og dermed syta for at han heldt lovnaden sin, på ein måte. Dette var i den tida det var snjo i Lofthus-bygda jolatider, og me vassa oppover lia. Det var ikkje enkelt å finna høveleg tre. Både morbror min og eg var nok litt kresne; treet skulle vera passeleg høgt, tett og symmetrisk i veksten. Me gjekk rundt, såg og forkasta. Eg forstod at eit liv som jolatreleverandør ikkje var noko å trakta etter. Ikkje so å forstå at det var noko alternativ. Me disponerte berre nokre skarvnakkar med litt lauvskog, nok til å lauva litt ekstra smalafôr ein og annan hausten.

Dagsljoset gjekk over i skumt, og til slutt måtte me ta eit tre som ikkje såg so verst ut. Øksa gjorde jobben, og me drog treet heim. Treet må nok ha fungert fint; eg kan i alle fall ikkje hugsa noko spesielt negativt, ikkje anna enn at eg tykte det var litt skummelt at me hadde teke treet. Det er likevel feil å seia at samvitet plaga meg slik at eg gjekk angrande inne i jolefreden. Eg var nok mest oppteken av om det var bøker under treet til meg.

Neste gong eg møtte jolatregrannen, såg eg nok i vegen og skunda meg fort forbi.  Eg såg heilt sikkert ut som om syndene draup av meg. Far ordna nok opp med jolatregrannen i etterhand, og i dag står hendinga fram som temmeleg uskuldig. Men då bør me hugsa på at dette skjedde i ei tid som var prega av høg respekt for annan manns eigedom. Eg hugsar enno at me ungane om sommaren vart instruerte om å ikkje pitla moreller som hadde falle ned på bakken, når trea stod på annan manns grunn. Mange fine morellar på bakken gjekk eg forbi, i alle fall somme gonger. Ofte ordna det seg fordi ungane til morelleigaren var med, og dei delte gjerne med seg. I det heile ordna det meste seg på den tida; i alle fall vil me gjerne hugsa det slik.

Ætt

«Ho/han har no å slektast på», kan eg hugsa far og andre seia om personar som viste spesielle eigenskapar, anten dei var positive eller negative. «Det er godt hovud på dei folka», kunne dei seia, og meinte med det at personar i den ætta var skuleflinke. Når far kom i snakk med ukjende folk frå fjorden, kunne han spørja kva hus dei kom i frå. Visste han noko om «huset» = familien, kunne han spørja vidare om korleis det stod til med medlemene. Visste han ikkje noko, gjekk han til ættarbøkene til Aam. K. Bu (1872-1944). Der kunne han identifisera dei fleste som budde i dei fem Hardanger-kommunane Odda, Ullensvang, Kinsarvik, Eidfjord og Ulvik. Bøkene, som i prinsippet omfatta alle personar som hadde butt i distriktet, var utstyrte med eit enkelt og effektivt tilvisingssystem, seinare gjerne omtalt som “Bus system”. Etter kvart vart systemet teke i bruk som ein standard i gards- og ættebøker. Opplysningane i bøkene gjekk so langt opp til notida som mogeleg. Mange kunne difor finna seg sjølve i ættarbøkene, ikkje berre opplysningar om for-fedrane.

Interessa for ætter galdt ikkje berre den eigne slekta. Som gutunge kunne eg observera denne sterke interessa for ætt hjå far og besto mi. Dei kunne sitja lange stunder og drøfta ætter, korleis ulike gardar var inngifte med kvarandre. Slike gonger kom det fram synspunkt som vitna om ei sterk tru på at menneskelege eigenskapar av ulikt slag gjekk i arv. Dei høyrde til ætta. Eg har alt nemnt det at somme slekter hadde skuleflinke medlemer. Andre gonger kunne det gjelda evna til å skapa og utvikla økonomisk velstand. Til og med alkoholproblem vart knytt til ætta. «Det var ikkje anna venta, han kjem frå eit drikkarslag», kunne det seiast om personar (alltid i hankjønn) som fekk problem med alkohol. Eg har ein mistanke om at dersom far hadde levt i dag, ville han ha nikka godkjennande til ein del medieoppslag om genetisk arv.

Kunnskap om ætter spelte ei rolle for folkemeininga i fleire samanhengar, til dømes ved giftarmål. Eg kan hugsa replikkar som: «Kan dette gå bra? Ho/han kjem frå folk med svake nerver». Andre gonger kunne folk seia «Det er jammen godt at det kjem litt friskt blod inn i den slekta.» Atter andre gonger kunne replikkane vera meir svivyrdslege: «Dei vil vera so gruse på det huset». Med det meinte dei at folk på den garden/i den ætta ville vera litt betre enn andre. Det er nok rett å seia at ættekunnskap ofte vart kombinert med aldri so lite jantelovstankegang.

På somme måtar var ættarbøkene ei mild form for gapestokk. Spesielt galdt det for personar som vart markerte med «ue» eller «uef», dvs. fødde utanfor ekteskap. I barndomsåra mine var ikkje slik informasjon hyggeleg å skilta med. Ættarbøkene har dessutan eit system med fotnotar om enkeltpersonar. Opplysningane har stundom ein dramatisk karakter, med informasjon frå rettsprotokollar, om ulukker, skadeverk og sjølvdrap. Ei hende gong finn me fotnoten «idiot», og personar som i dag ville ha fått psykiatrisk diagnose, kan stå omtalte som «øren». Ordbruken avspeglar ei tid og eit samfunn der opplysningane ikkje vart pakka inn i bomull.

Dersom nokon i slekta gjorde det godt, kunne det falla omdømedropar på dei andre i ætta. Motsett ville skamkjensla også råka medlemene i ætta. Det vart fortalt at då det på 1970-talet kom ei bygdesoge for nokre kommunar i Hardanger, vart forfattaren truga med rettssak. Grunnen var at han hadde med utdrag frå rettsprotokollar frå 1700-talet. Etterkomarane meinte dette gjekk på ætteæra laus. Dei ville han skulle stryka dei avsnitta der rettssaka var omtalt. Det vart med trugsmålet.