Kategoriarkiv: Hardanger-minne

Ungdomshusminne

Krossvoll

Ungdomshuset Krossvoll (bygt 1901), slik det såg ut dei fyrste ti-åra. Foto: Hardanger og Voss museum/Thorstein Lofthus

Hausten 2015 var eg i barndomsbygda mi, Lofthus, på ei tilstelling i det staselege ungdomshuset Krossvoll. Underleg korleis møtet med eit ungdomshus sette i gang minnekverna, og små glimt frå ungdomstida melde seg. Eg kom i hug fyrste gongen eg var på dans der. Eg skulle eigenleg ikkje ha vore der. Det hadde seg slik at far skulle vera med på ei tilstelling som Hardanger spelemannslag stod for. Dei skulle ha konsert og dans. Eg var berre 11-12 år, men far meinte eg kunne vera med på konserten. Avtala var at eg skulle gå heim straks konserten var ferdig. Konserten tok slutt, og spelemannslaget gjorde seg klare for dansespel. Far var fullt oppteken med praktiske ting, og eg vart sitjande for å sjå litt på dansen. Men so fann eg ut at eg òg ville dansa. Eg hadde gått på leikkurs i ungdomslaget om vinteren, og dessutan hadde far og moster mi lært oss ungane å dansa på kjøkengolvet heime. Eg strente over golvet og baud opp ei eldre jente som eg visste var god å dansa. Me svinga oss gjennom ein reinlendar, medan konene på sidebenkene glytte på oss og stakk hovuda saman. Straks reinlendaren var ferdig, kom far og gav kontant melding om heimferd. På Hedland kom mor i motar; ho undra på kvar det hadde vorte av meg. I dag hadde kanskje tilburden resultert i ei bekymringsmelding til barnevernet.

Ungdomshusa var arena for ungdomsmøte med vaksenlivet. Der kunne blyge jenter og gutar sitja i kinomyrkret, stivt stirande på filmen, medan trivlande hender søkte kvarandre i von om at den andre handa ikkje trekte seg brått attende. Der kunne guten våga seg til å spørja om ein dans til, og kanskje endå ein. Som oftast sprang jenta småskrattande attende til veninnene so snart den fyrste dansen var over. Og ja då, der kunne unggutar stå tvikrokete ved husnova, medan dei gav hals etter ukritisk inntak av tvilsame drikkevarer. Og der stod den purunge guten og såg fortvila korleis nasablodet draup ned på den kvite skjorta han hadde fått til konfirmasjonen. Nokre ukvemsord hadde resultert i eit nasedrag frå ein eldre gut han knapt visste kven var. Tankane surra rundt det eksistensielle spørsmålet: kva ville mor seia neste morgon?

Ungdomshusa var arena for livsutfalding med stor spennvidde. Den som hadde sansar nok til å betrakta livet i og utanfor ungdomshuset ein laurdagskveld, kunne observera korleis livsglede, kåtskap, vonbrot og tagal fortviling utfalda seg i forgarden til vaksenlivet.

Festane på ungdomshuset var kjærkomne avbrot frå kvardagslivet både for ungdom og vaksne. Endå eit minne frå Krossvoll kjem smygande. Far og eg spelte til dans på ein av dei faste bygdafestane. Det leid litt på natta, og stemninga på dansegolvet var god. Då skar ei røyst gjennom det oppglødde drøset: «Spel ei polka, Jon!» Vetle-Nils stod raudmussa og blid medan han heldt vyrtaleg rundt kona si. Me drog opp ei polka, og Vetle-Nils peiste på og dansa. Mange andre heiv seg ut i dansen, og det vart ei av desse gode spelemannsstundene då me merkte at musikken nådde fram til danseglade folk som brukte dei delane av kjensleregisteret som fortel for all verda at livet leikar. Me burde nok dansa meir, nokon kvar.

Fjernsynsafari i eigen fjord

P1000016_cr-bEg må berre vedgå det: eg sat og såg på då NRKs sommarbåt gjekk fjordalangs i Hardanger. Eigenleg var det fyrste gongen eg har site midtfjords so lang strekkje i eigne fjordarmar. Til vanleg sit eg i bil som førar og har meir enn nok med å finna ut korleis ein skal koma seg fram på smal og svingete veg. I alle fall gjeld det på austsida av Sørfjorden. På vestsida er det mykje betre, men so har nokre hovud, som må vera kloke på ein merkeleg måte, funne ut at ferjesambandet mellom Utne og Kvandal skal reduserast. På den måten får dei mange fleire til å køyra den dårlege vegen på austsida. Dei må kanskje tru at ynsket om å køyra over Hardangerbrua er so sterkt at dei toler den dårlege austsidevegen samstundes som dei må betala i dyre dommar for å koma seg over på Oksen-halvøya. Vegplanlegging i Hardanger har eg aldri forstått, og langt mindre no når eg er trygt internert i innlandet, litt i utkanten av det området der firfeltshysteriet rår.

Men attende til sommarbåten. Eg fann ut at det var utruleg praktisk å sitja framfor fjernsynet. Ikkje nødvendig å snu hovudet ein einaste gong, slik ein må gjera når ein sit i båt på fjorden. Her kunne eg sjå rett fram heile tida, utan å få vondt i nakken. Det var mange kamera som viste begge sidene av fjorden i tillegg til utsyn både framover og bakover. Storarta! Der steig det fram det eine landemerket etter det andre. Børvehovden – det mest markante landemerket i Sørfjorden. Eg kjem i hug den fyrste landkunneboka eg hadde på folkeskulen; det heiter vel geografi no. Det fyrste biletet i boka viste kyrkja i Ullensvang og Børvehovden. I mange år var eg overtydd om at sidan dette biletet stod fremst i landkunneboka, måtte Ullensvang og Sørfjorden vera den finaste staden på jorda, meir som sentrum i verda. Seinare har eg nok møtt motbør mot eit slikt syn, men inst inne trur eg på det den dag i dag, sjølv om eg ikkje seier det til nokon.

Akkurat då båten skulle svinga inn til Utne, der eg hadde åtte gode år på Hardanger folkemuseum, kom den lagnadstunge meldinga på skjermen at båten var utanfor dekningsområdet. Heldigvis varte det ikkje so lenge. Likevel var det ei påminning om at Utne, denne fagre staden, ligg nok litt utanfor allfarveg, når programmeringsutgangspunktet ligg i Oslo. I alle fall, medan båten nærma seg Utne, kunne eg tenkja attende på spennande museumsår. Eg var heldig og fekk vera der då økonomien var god. Når eg tenkjer nærare etter, var eg alltid heldig på det feltet. Eg fekk oppleva museumsinstitusjonar med god økonomi. Det er lenge sidan eg har møtt museumsfolk som uttrykkjer seg slik.

Slik sat eg og lét minna rulla over den indre radarskjermen. Frå båten såg eg eit lite glimt av det huset der eg vaks opp, i Hedlandshagen. Ombygt, men likevel attkjennande. Slekta bur der framleis. Sanneleg såg eg ungdomshuset, der eg møtte den fyrste kjærasten min. Innimellom minnebileta såg eg mange kjenningar som vinka og hoppa på land. Dei oppførde seg som vårkåte kalvar. Kva gjer ein ikkje i von om å vera til pynt i fjernsynsruta nokre sekund!

Det heile var ein sann attkjenningssvir der sommarbåten tok seg fram i den delen av landet som har vore med på å skapa ein del av den nasjonalromantiske dimensjonen som landet og turistnæringa har brukt dei seinaste 150 åra. Høgdepunktet var sjølvsagt Ulvik og Lars Sponheim som med velkjend, allfaderleg pondus proklamerte at Ulvik er perlo i Hardanger. Rette ord i beste sendetid; det høver framifrå å ha ei perle mellom diamantane i Hardanger.