Kategoriarkiv: Hardanger-minne

Jonsok

Jonsok var den store hendinga i året for systrene mine og meg då me vaks opp i Hellelandshagen mellom Helleland og Ernes. Mogelegvis kunne jolaftan ha same valør, men jonsok var nok likevel hakket betre, for då kunne me få dansa. Som born av ein spelemann var me nok meir danseorienterte enn dei fleste jamaldringane våre. Jonsok for oss var barnebryllaup med dans, og festen skulle vera over to dagar, både jonsokaftan (23. juni) og jonsokdag (24. juni). Jonsok skulle feirast på dei rette datoane; ikkje tale om å tilpassa feiringa til den næraste helga. Og så fekk me ha finstasen på, bunadene.

Minna mine går attende til perioden 1953 og utover. Både vaksne og born frå Ernes, Hellelandshagen, Helleland, Eidnes og Lofthus-garden samla seg til fest jonsokdagane. Dei andre grendene i Opedal og Ullensvang hadde òg sine jonsokfestar. Eitt av dei fyrste jonsokminna mine er frå jonsokdans i Sigvors-løa på Eidnes. Ho var pynta med bjørk, og eg hugsar lukta av nyhoggen bjørk, av flor og gamalt turrhøy.  Inne sat Jakob Ystanes og spelte fela og Sverre Ringøy basa på trekkspel. Stemninga var høg, og saman med spelemennene stod Halldor Utne og tok opp musikken på ein Tandberg bandopptakar. Han var tidleg ute med opptakarutstyr og film og dokumenterte mykje frå bygdene frå 1950-talet og utover. Når eg hugsar det så godt, er det nok fordi musikkopptaket er bevart for ettertida, og eg har høyrt det mange gonger. Denne augneblinken med eggjande felemusikk, vaksne og ungar som dansar, skrattar og kosar seg, er inkarnasjonen av jonsokfest for meg.

Me ungane stod for mykje av sjølve tilskipinga med litt hjelp av dei vaksne. Saman med ein kamerat hadde eg tilskipingsansvar for fleire jonsokfestar. Det viktigaste var å få låna ledig løe. Aller helst ville me låna Sigvors-løa på Eidnes, men ho var ikkje alltid tilgjengeleg. Me lukkast likevel alltid å få ein tilhaldsstad. Når det nærma seg datoane, måtte me ordna med løyve til å ta bjørk og dra greinene til husar og få dei på plass som pynt.

Me ungane avtalte mellom oss kven som skulle gjera kva. Somt måtte kjøpast, og me hadde eigen bankkonto som me disponerte saman med mora til ein kamerat. Hovudinntekta var sal av brusflasker, både store og små. Sal av brusflasker var ein liten vitskap, på sin måte. Me tok inn bruskassar frå Samvirkelaget. Det som var att etter festen, fekk me levera attende. På den tida hadde alle flasker skikkeleg kork, og me tilbaud små eller store spikarhol i flaskekorkane, alt etter kor lenge kjøparen ville at flaska skulle vara. Nokre frå slukhalsar med godt om pengar ville ha korken av, men dei fleste ville ha små spikarhol i korken. Det galdt å få flaska til å vara så lenge som mogeleg. For mange av oss var 17. mai og jonsok dei høva me hadde til å meiska oss med brus.

Levande musikk kunne også vera ei utfordring. Dette løyste me på vår måte. Pengane på jonsokkontoen vaks, og me fekk råd til å kjøpa ein Tandberg bandopptakar. Far hadde saman med Torstein Hus (Marenhus) på piano spelt inn eit lydband med danseslåttar. Me fekk laga ein kopi av dette bandet, og dette såkalla jonsokbandet surra og gjekk som dansemusikk på fleire jonsokfestar på slutten av 1950-talet. Me ungane dansa med kvarandre. Utpå kvelden fekk me dansa med dei vaksne, når dei kom sigande etter florstid. Me fekk vera så lenge dansen varte, dvs. me rusla heimover i eitt-to tida begge nettene.

Eg var mellom dei gutane som var brudgom. Truleg var eg ikkje så vanskeleg å be sidan brura var ei jente som eg ikkje hadde noko i mot. Løna for å vera brudgom var ei flaske brus, sannsynlegvis med små spikarhol i korken. Tidleg ettermiddag samlast me ungane hjå brura, der me fekk saft og kaker. Deretter gjekk me i prosesjon til Hotell Ullensvang, der turistane kunne sjå og fotografera oss. Deretter gjekk me i flokk og fylgje til løa, og så kunne dansen ta til. Det året eg var brudgom, heldt me til i gamlestova på Gjernes-bruket på Lofthus.

Som sagt, for mange av oss var jonsok fyrst og fremst dans og sannsynlegvis ein svært effektiv danseskule. Jonsokfesten var òg eit fyrste glimt inn i vaksenverda, med ungdomar som tøysa med kvarandre, gutar som skulle gjera inntrykk på jentene som arbeidde på hotellet og dei vaksne karane, som litt på ein lette skulle gjera seg kostbare før dei tok konene med i ein dans. Det var ei vibrerande stemning som me sansa etter kvart som me vart større, men som me likevel ikkje heilt forstod der me saug til oss nye og ukjende inntrykk på veg inn i ungdomslivet.

Seinare har eg sett dei løene der me heldt til. Små rom, der det er vanskeleg å førestilla seg at mange folk kunne dansa. Slike gonger vender eg meg innover i meg sjølv, til dei blankpussa minna om jonsokfestane. Somme delar av livet gjer seg utan tvil best i minnet, der me kan setja på dei filter som trengst for å skapa på nytt alle dei sanseinntrykka som gjorde jonsokfestane til høgdepunkt i eit gryande ungdomsliv. Jonsok for meg vil alltid vera lukt av bjørk, av gamalt turrhøy og flor, lydar av felemusikk og glade folk som dansar og subbar på ujamt løegolv medan dei skrattar og ler. Jonsok er kjensla av at kroppsrørsler og musikk finn saman, medan ein undrar på om dansepartnaren kjenner det same. Jonsok er kort og godt kjensle av liv, eit liv som kan vera leikande og lovande.

Publisert fyrste gong 30. mai 2014 i Hardanger Folkeblads sommarmagasin.

Bøtt underbukse

Ta det heilt med ro! Eg har ikkje tenkt å spørja nokon om dei går med bøtte underbukser, eller underbrøker, som me ville ha sagt i barneåra mine. Dette er heller ikkje ein tekst av det slaget der innhaldet går langt inn i intimitetslandskapet. Fri og bevare meg for slikt! Nei, dette er soga om noko så kvardagsleg som ei utstilling som me laga på Hardanger folkemuseum tidleg på 1980-talet. Temaet var klede, og Randi Storaas var ansvarleg. Me ville laga ei utstilling som gjekk litt vidare enn den tradisjonelle museumspresentasjonen av festdrakter og bunader, sjølv om slike plagg sjølvsagt var rikeleg representerte i utstillinga. Randi fekk låna ei lang kara-underbukse. Ho var bøtt og ordna på gjennom fleire år. På ein direkte og enkel måte fortalde underbuksa om eit ressurssyn som ligg milevidt frå det ekstremforbukssamfunnet me kjenner i dag. Buksa representerte ei tid då klede skulle brukast til dei var utslitne. Dessutan, kleda var ikkje utslitne før dei ikkje kunne bøtast meir, når det bokstavleg tala ikkje var botevon for dei som klede. Slitne klede kunne leva vidare som vaskefiller eller i andre funksjonar der tekstilar kunne brukast. Slik kunne livssyklusen for klesplagg vara lenge. Det var snakk om berekraftig ressursbruk lenge før omgrepet berekraft vart laga og kom i bruk i politisk festtalespråk.

 
På museet fekk me nok ein del kommentarar om den utstilte, bøtte underbuksa. Somme tykte det var fint at me tok med eit slikt plagg. Andre meinte me burde hatt skjemmevit nok til å la vera å stilla ut noko slikt saman med alle finkleda. Ein kjend stortingspolitikar brukte den utstilte underbuksa som døme på at eg var ein museumsperson med dårleg utvikla kvalitetssans. På museum skulle ein dyrka det vakre og høgverdige, ikkje øydeleggja glansbileta om fortida med å fortelja om og visa bøtte underbukser.
 
Kvifor kom eg på den bøtte underbuksa no? Jau, då reportasjane rulla over fjernsynskjermar og pryda avissider med historiane om russ som brukte millionar og hundretusenvis av kroner på russebussar og eigne songar/melodiar, kom eg til å tenkja på kor ekstremt stor avstand det er mellom eit samfunn som sette si ære i å hushalda med alle ressursar, og vårt eige samfunn, der forbruket tek former som er hinsides all fornuft. Slik har nok 60-åringar alltid ordlagt seg, vil mange seia. Kan henda det, men sjeldan har vel grunnlaget for å ytra seg slik vore større.  Å bøta ei underbukse ville oppfattast som ein fullstendig sjuk tanke i dag, for å bruka litt moderne språkbruk. Underklede er ikkje til for å bøtast, dei skal kastast når me ikkje likar dei lenger. Det er mykje billeg å få kjøpt. Paradoksalt nok er dei billege kleda laga i samfunn der det heilt sikkert vert vurdert som nødvendig å bøta både underbukser og andre klede. 
 
Eigaren av den bøtte underbuksa heitte Nilsa-Lars og budde ein stad i Hardanger. Han hadde sikkert sett pris på å kunna skaffa seg klede oftare enn det som var mogeleg for han. Han, og generasjonane før han, var nøydde til å vera sparsame på alle vis. Det ironiske paradokset i dette er at den berekraftige levemåten til Nilsa-Lars og alle andre i dei tidlegare generasjonane var med å leggja grunnlaget for det ekstreme forbruksmønsteret vårt. Me sullar rundt i forbruksørske, medan me pratar om berekraftig forbruk og utvikling som om det skulle vera ein spennande kunstinstallasjon på månen. Kanskje skulle kvar og ein av oss hatt ei bøtt underbukse etter forfedrane vår utstilt på heidersplassen i dei overfylte stovene våre. Det ville ha vore så grenseprengjande at somme ville nok ha kalla det kunst.