Kategoriarkiv: Språk

Farvel til eit dialektmerke?

Ein forskar kunne nyleg fortelja at dei unge i Sogndal i stor mon hadde slutta å bruka diftongen «ao» for «å». Det heiter ikkje «baot» lenger, men «båt». Dei vert ikkje «saore» lenger, men «såre». Ao-lyden har lenge vorte rekna som eit sterkt dialektmerke i indre Hardanger, Voss og delar av Sogn. Sjølv kan eg ikkje skilta med forskingsdokumentasjon frå  heimtraktene mine  i Sørfjorden i Hardanger. Når eg er på besøk, kan eg likevel ikkje unngå å leggja merke til at dei unge knapt brukar «ao»-lyden når dei snakkar. Truleg er det få ungdomar i Sørfjorden i dag som har følgjande setning som naturleg talemål: «Aokan(s) baot og dekan(s) aorer». (Vår båt og dykkar årer). I min ungdom var dette testsetninga på om du var skikkeleg harding.

Talemålet endrar seg stendig, og dei mest særprega dialektmerka er vel kanskje mest utsette for endring. Eg må nok vedgå at eg sjølv har gøymt ao-lyden i mange samanhengar. I lange periodar brukte eg normalisert nynorsk som talemål. Det begynte då eg arbeidde i Stockholm i tre år. Seinare brukte eg normalisert nynorsk som rollespråk i situasjonar der eg skulle representera ein institusjon eller organisasjon. Eg har nok sikkert vore skulda for å snakka som ei stortingsmelding i ein del samanhengar. På heimebane og når eg berre er Magne, kjem hardingen og ao-lyden fram att. Ein knote-strategi vil nok fleire kalla det, men det har fungert for meg.

Kanskje er min generasjon og vår barnegenerasjon dei siste som brukar ao-lyden i daglegtale i indre Hardanger. Det er nok mange teikn som kan tyda på at «aokans baot» vert liggjande som ein sprukken holk i fjøra. Ein veit likevel aldri: Kanskje veks det opp nokon som ser seg mon i både «baoten» og «aorena» for å markera at dei er noko for seg sjølve.

Share

Rakkedeis

Av og til dukkar det opp ord i minnet som eg ikkje har brukt eller høyrt på år og dag. ‘Rakkedeis’ kom flytande utan at eg veit kvifor. Får eg tilbod om freudiansk psykoanalyse for å få svar, kjem eg til å takka høfleg nei. – Ordet finst hjå Halldor O. Opedal i «Hardingmålet» saman med eit synonym ‘lakkedeis’. Begge betyr ‘rangel’; «han kom pao rakkùdeis». «Hamna på fylla», ville me kanskje ha sagt i dag.

Skal ein tru språkkjeldene, kan det sjå ut som ordet fyrst og fremst er brukt i Hardanger og delar av Hordaland. I det store verket «Norsk Ordbok over det norske folkemålet» er berre forma ‘lakkedeis’ registrert med ei enkel tilvising til Hardanger. Rakkedeis er eit sjeldant døme på at eg ikkje finn eit ord i Norsk Ordbok. Kanskje har det noko å gjera med at ordbokredaksjonen mogelegvis manglar empirisk grunnlag for harding-rakkedeis?

Det mest interessante er at ordet er i aktiv bruk i språkområdet. Eit søk hjå Nasjonalbiblioteket viser at ordet har fått litt utvida tyding. I avisene Hardanger Folkeblad og Nordhordland er det reportasjar om skuleborn som går på rakkedeis i meininga ‘på sjølvstyr’. Ein annan reportasje frå Hardanger brukar rakkedeis om å gå frå post til post i ei kulturløype i ein landskapspark. I Bergens Tidende er det ei melding om at kattar som har vore på rakkedeis, skal få nye heimar. Og endeleg er det eit lokalt orkester som heiter «Rakkadeis». Vonlegvis ventar dei til etter speleoppdraget med å leva opp til namnet.

To spørsmål om rakkedeis går eg ikkje vidare med. Eg har for lite kunnskap til å seia noko om etymologi/opphav. Dessutan avstår eg frå å spekulera om kvifor Hardanger ser ut til å vera eit språkleg episenter for eit ord som kort og godt tyder ‘rangel’. Berre det å stilla spørsmålet, kan utløysa ein tsunami av konspiratoriske teoriar.

Etterskrift:
Mange kommenterte innlegget mitt om ‘rakkedeis’, og det er fint. Ikkje uventa fekk eg eit tips som viser til Bergen. Gunvor Blytt Kjosås gjorde meg merksam på at ordet finst i Bergens-ordboken, men der er ordet skrive ‘ragedis’. Utan tvil er det same ordet, med tilvisingar til bergensforfattarar frå 1860- og 1910-talet. Andre skrivemåtar er ‘rakedans’ og ‘raggedus’. Tydinga er «vanskelig eller ubehagelig situasjon, rangel, uorden, skjødesløshet». Vidare står det i ordboka at ordet finst i vestnorske og nordnorske dialektar.

Det Norske Akademis Ordbok har same tilvisingane som Bergensordboken til eldre bergensk. Begge ordbøkene viser til ei usikker kopling til frisisk ‘rake-defes’, som betyr ‘slumpetreff’. Og skal ein fyrst gå inn på ein spekulativ veg, kan det også nemnast at i dansk er det eit ord ‘rakkeri’ som kan bety «besværligt, ubehageligt rejseliv, flakkeri». Men der set eg strek. At dei eldste kjende døma kjem frå Bergen, er nok ikkje uventa når me møter uvanlege ord på Vestlandet.

Share