Kategoriarkiv: Språk

Snjo

Ja, eg veit at ‘snø’ er sokalla normalform i ordbøkene, og dei gongene eg skulle skriva normal-nynorsk, skreiv eg òg snø. Men ‘snjo’ er det ordet eg vaks opp med, og det brukar eg i daglegtale. Den seinare tida har eg òg valt å bruka det skriftleg. ‘Snø’ kjennest unaturleg ut. Og so er det noko med den kjælande omgangen med lydar, overgangen frå ‘s’ via ‘n’ og ‘j’ til den avsluttande ‘o’-en. Det smeltar i munnen, bokstavleg tala.

Me har vel alle dialektord som me likar, men som ikkje kan skrivast i sokalla normalspråk. Eg har ein del slike ord. ‘Morell’ er eit ord eg ikkje vil eller maktar skriva på normalspråket. Det skal heita ‘ein morell’ ifylgje ordboka. Det stokkar seg fullstendig i mitt hovud. For meg vil ‘morell’ alltid vera hokjønnsord, ‘ei morilda’ – fleire ‘morilder’ i dialekten min. I skriftspråket ville det difor ha heitt ‘ei morelle’, dersom eg skulle ha bestemt. Ei slik god og søt frukt burde ikkje kunna vera anna enn hokjønnsord, spør du meg. Den som i si tid fekk bestemma at det skulle heita ‘ein morell’, har i alle fall ikkje vakse opp i Hardanger. Vedkomande kan knapt ha smakt moreller.

Men her fortapar eg meg i sommarlege, gastronomiske sysler som å eta moreller, medan utgangspunktet for teksten var vinter og snjo. Merkeleg korleis tankane og fingrane går heilt på sjølvstyr på tastaturet. I skrivande stund ser eg ut på eit stille, men kraftig snjofall. Snjofjona kjem raskt dalande og jamnar ut konturane i landskapet etter kvart som snjomengda aukar. Alt er so lydlaust. Tankar og kjensler vert inviterte til å la seg omfamna av denne kvite stilla som meir enn gjerne vil pakka deg inn. Som gutunge kunne eg festa augo i eit snjofjon høgt oppe i lufta og fylgja fjonet til det landa på bakken. Då var nok synet skarpare og snjofallet meir bedageleg enn akkurat i skrivande stund. So kunne eg lura på kor høgt opp fjonet hadde starta tilværet sitt og sett i gang det etter måten korte fjonlivet sitt på veg ned til oss. Fann sjølvsagt aldri eit svar, og det var heller ikkje so viktig. Det avgjerande var å lata tankane fara, fjonlette inn i det kvite snjolandskapet. Stundom er undringa mykje viktigare enn svara.

Tidarvende

Veit du kva tidarvende betyr? I så fall høyrer du til eit mindretal. Eg har testa ordet på mange rundt meg, men ingen hadde høyrt det før. Sjølv likar eg ordet, men det ville vera feil å seia at det høyrer med til det daglege ordtilfanget mitt. No når me nett har stige inn i eit nytt år, har me passert eit tidarvende. Ordet betyr ‘tidskifte’. Me går over frå ein tilstand til ein annan. Me kan ha mange tidarvende i liva våre, skuleslutt, ny jobb, bryllaup, barnefødsel; alle former for gjennomgripande endringar i liva våre kan kallast tidarvende. Året har sine tidarvende, med solsnu og nyår som markerte vende.

Sjølv vert eg ofte fascinert av pendelen på stoveklokka. Når han tikkar i veg, heilt jamt, utan stogg – fjetrande og roande på same tid – ser eg for meg eg at i grunnen er kvart tikk eit ørlite tidarvende. Pendelen vender heile tida, fram og attende, fram og attende. Eg fantaserer om at den tikkande tida samlar seg i små og store bolkar. Bolkane er oppsamlingsmapper av minne, lukter, synsinntrykk, formuleringar, kjensler, både på godt og vondt. Et heilt liv kan reknast som ei tikkande snor av ufatteleg mange korte og nokre store tidarvende.

Før eller seinare kjem me til det punktet då tida ikkje vender lenger. Då er tidarvendet ute, nett slik som eventyret.