Skumringstimar om hausten

Når uteljoset slår seg på
ved 17-tida,
då veit du at hausten
har festa grepet,
skumringstimen breier seg
over folk og landskap,
sveiper seg rundt
kropp og sjel

utanfor husveggen
klamrar fargerike lauv seg
til greinene,
veit at neste vindflage
kan løysa dei frå treet,
senda dei i
fritt fall
mot jorda,
om litt kjem ei kald
snjokåpe,
ho gøymer alt,
lagar ei forteljing
om det reine,
det skire og ubrukte,

tanken på komande vinter
får ein til å
stilla seg framfor
den brennande omnen,
kjenna på varmen som
masserer ryggen,
skaper ei kjensle
av at skumringstimar
om hausten
tek ekstra godt
vare på det
langsame og tankefulle
i kvardagane.

Busstur med stadnamn-messe

Det hender eg reiser med buss for å ta meg frå aust til vest og attende. Nyleg reiste eg til Bergen på denne måten. Lettvint og behageleg kan ein sjå på busetnad og landskap utan å nistira på vegbane og gul stripe. På attendevegen tok eg Skyss-bussen frå Bergen til Seljestad.  På ein stor skjerm framme i bussen kom det opp informasjon om komande haldeplassar. Nyttig på alle vis. Når det på strekninga er 110 haldeplassar, innebar det at det kom opp namn på nye haldeplassar med nokre minutt mellomrom. Det var flest haldeplassar i tilknyting til tettstader. I tunellane mellom Jondal og Odda var det naturleg nok korkje haldeplassar eller stadnamn.

I tillegg til meldingane på på den store skjermen kom det over høgtalarane ei distingvert, behageleg, bergensk kvinnestemme som annonserte haldeplassane etter kvart som dei dukka opp. Ho hadde tydeleg uttale og presteliknande intonasjon slik at eg var freista til å svara på kvar annonsering med eit «Amen», slik det er ei messe verdig.

Sjølv om haldeplassannonseringa lett kunne oppfattast som litt masande, fekk eg raskt godhug for heile opplegget. Namna på haldeplassane var ofte lokale stadnamn kopla saman med -«vegen», -«krysset» osv. Stadnamna fortel ofte om menneskeleg aktivitet i ei fortid. Stundom er dei berre døme på at folk har hatt evne til å beskriva eit landskap eller ein detalj i naturen. Bussturen vart slik sett ei ferd gjennom lokalhistorie, der eg rett som det var, undra på kva dei ulike stadnamna kunne bety. «Gaupås», «Bjørkhaug», «Takvam», «Gullbotn», «Hisdal», «Mørkhølen», «Teigen», «Tokagjelet», «Kaldestad», «Skiftesgjelet», «Vikane», «Askane», «Egne Hjem», «Sveinsgjerd», «Grønsdal», «Smørtjørnsmoen» – haldeplasslista inneheld 110 namn, og dette er berre ein liten smakebit.

Somme namn er sjølvforklarande, andre kjende eg til sidan reiseruta på mange måtar gjekk gjennom eit landskap eg har kjent sidan barneåra. Dei fleste kunne eg likevel ikkje finna forklaring på. Då kunne eg gå til Norsk stadnamnleksikon for å sjå om namnet var kome med der. Statens kartverk kan òg vera til hjelp somme gonger.

Alt i alt vart bussturen meir interessant enn dei fleste andre kollektivturar eg har opplevt. Opplegget til Skyss er so absolutt ei messe verd.