Stikkordarkiv: Norsk ordbok

Abba

Du tenkjer heilt feil dersom du trur at dette er ein tekst om den svenske pop-gruppa ABBA. Eg fekk nemleg ein sprø idé om å skriva ein enkel tekst om det fyrste oppslagsordet  i Norsk Ordbok. Dette tenkte eg før eg hadde sett kva ord det var. Om eg ikkje reknar med bokstaven ‘a’ og ulik dialektbruk av ‘a’, er det fyrste ordet  abba og abbast. Det står oppført som verb frå Valdres, og det tyder ‘å stri med’, ‘dragast med’. Om vêret kunne det seiast at «det abbar så med det«, i meininga ‘veret er utrygt’. Eit anna uttrykk er «han har skilleg noko å abbast med». Det forstår me utan vidare. Eg veit ikkje om verbet vert brukt i Valdres i dag. Men fenomenet er til stades for oss alle; me har alle vårt å streva eller dragast med.

Eg kom til å tenkja på den næraste månaden, fram til stortingsvalet er over 11. september. Då skal me dragast med politikarar som gjer seg lekre for oss, som skal overtyda oss om at dei har gode løysingar på både reelle og fiktive utfordringar. Me skal abbast med kandidatar som stendig går i strupen på kvarandre for å visa oss tilskodarane at dei kan tyna kvarandre, i alle fall verbalt sett. Det er mogeleg at eg har opplevt for mange valkampar, men det går lenger og lenger tid mellom dei gongene eg opplever at valkampduellar liknar på ei opplyst og opplysande samtale. Når duellantane set i gang med å ramsa opp dei innlærte formuleringane, når dei slår kvarandre i hovudet med slagord og pratar i munnen på kvarandre, går rullegardina ned hjå meg. Då set meg til med Faktisk.no for å sjå kva kritisk journalistikk kan gjera, nettopp for å opplysa oss. So langt har dei ulike artiklane der stått for den positive opplevinga i den begynnande valkampen.

No er det vel slik at politikarane våre berre reflekterer det samfunnet me lever i. Opplyst og opplysande samtale er ikkje noko mål. Det gjeld å «ta» motstandaren framfor å forklara eigen politikk. Det finst nok heiderlege unntak, men dei er so absolutt i mindretal. Kanskje kunne det vera ein idé i slike valkampperiodar å søkja seg inn på kurs for å verta det andre oppslagsordet  i Norsk Ordbok. Du undrar kanskje kva det er. Jau, det er abbed. No er det vel mange av oss som ikkje maktar å leva opp til alle kravspesifikasjonane. Men reint teoretisk kunne kanskje eit klosteropphald på abbedkurs gjera godt for nokon kvar. I alle fall ville det ha vore ei eksotisk avveksling frå norsk valkamp. Men, abbedane har nok sitt å abbast med, dei òg.

Gravityscan Badge

Share

Fåmælt

Å bruka få ord for å uttrykkja noko fornuftig og meiningsfullt, kan ofte vera vanskeleg. I grunnen er det svært vanskeleg. Ingenting er lettare enn å dura i veg, ausa orda oppå kvarandre i von om at når ordmengda er stor, må det vera noko som når fram. Slik er det nok ikkje. Det er den godt tilhogne bodskapen som når fram, den som bruker dei få orda som trengst for å bera fram, understreka og markera meiningsinnhaldet.

Det er få som har evne til å vera fåmælte på ein god måte, ser det ut til. Olav H. Hauge kunne vera ein meister i å opna opp verda på ein fåmælt måte. Eit praktsykke i så måte er diktet om Osamannen, der sluttreplikken frå Osamannen (og tittelen på diktet) kunne ha vore overskrifta på eit politisk partiprogram. «So gjer ein annan mann ei beine då, sa Osamannen og skauv ifrå». (So heldige er me nok ikkje med politiske parti for tida. Glattpolerte formuleringar, eller i beste fall parafrasering over det sjølvsagde, ser ut til å vera regelen. Kanskje får me berre dei programformuleringane me fortener.)

Fåmælte personar, derimot, står ikkje alltid like høgt i kurs som fyndige og fåmælte replikkar eller dikt. I tekstutvalet til Norsk ordbok, det sokalla «korpus», opptrer fåmælt ofte i lag med adjektiv som stille, tilknappa, tverr, tankefull, lågmælt, eller andre eigenskapar som me ikkje utan vidare set pris på hjå dei me omgåst med. Då eg vaks opp, fekk me innprenta i oss at me ikkje skulle prata i utrengsmål. Og innimellom vert hardingane framstilte som eksemplar av manneætta som sparar på to ting: ord og pengar.

Det er vel kanskje slik at det krevst god kjemi og samkvem over lang tid før ein kan læra seg å setja pris på fåmælte personar. Eg veit at det går, men eg lagar inga liste med namn. Og å ha nokon å teia saman med ser eg på som ein livskvalitet.

Det ser ut til at det fåmælte er lettast å setja pris på i skriven form. Her ei lita soge frå serien «Folk or gamal tid» av Halldor O. Opedal. Det er om ein kar som budde på Aksnes i Kvam. (Eg har normalisert språket litt, slik at ikkje-hardingar og ny-hardingar òg kan forstå). «Han Viking bruka ikkje mange uturvande ord. Alt han sa, var stutt og stempla… Ho mor møtte han ein gong, og so spurde ho korleis Madli, kona hans, levde. ‘Vesal. Ligg ein dag. Oppe neste.'»

Meir skal det ikkje til.

Share