Kategoriarkiv: Hardanger-minne

Mjølkespanna i Øystese sentrum

Øystese sentrum 2

Raud pil viser meieriutsalet i Øystese, slik det var tidleg på 1960-talet. Foto frå Facebook-gruppa Gamle bilete frå Kvam.

Den som tidleg på 1960-talet gjekk eller køyrde gjennom Øystese sentrum haust, vinter og vår, kunne ikkje unngå å sjå ei samling små spann som om kvardagane stod utanfor ein låg, avlang bygning som låg langs vegen, ikkje langt frå kyrkja, sjå foto. Bygningen var ikkje noko arkitektonisk praktstykke, berre ein klosse i betong.

Kvardagsmorgonane kunne ein også sjå at ungdomar sette frå seg mjølkespanna på veg til realskulen og gymnaset på Rossvoll. Etter skuletid henta ungdomane kvart sitt spann, gjekk inn i den avlange betongklossen av ein bygning og kjøpte seg mjølk, før dei gjekk heim på hyblane. Bygningen var nemleg eit utsal for Øystese meieri. Spannsamlinga fortalde rett og slett om praktisk tenkjande ungdomar som sette mjølkespanna frå seg om morgonane, slik at dei slapp ta dei med seg på skulen.

Eg hugsar enno dei gongane det kom postpakke frå mor. Då var det ekstra spennande å koma heim på hybelen med nytappa mjølk og ei von om at pakken heimanfrå inneheldt ei eplekake eller fyrstekake. Det vart ein del hybelfeststunder på den måten. Eg var elles ikkje verre faren enn at eg av og til stakk innom bakeriet på veg heim og sikra meg bringebærsnittar.

Dei fleste av elevane på realskulen og gymnaset budde på hybel. Sjølv flytte eg på hybel ein månad før eg fylte 15 år, og mange medelevar var i same situasjonen. Ingen tykte dette var noko spesielt. Det var slik livet var for ungdomar som var heldige å koma inn på realskule og gymnas. Mange av oss reiste heim berre nokre gonger i månaden, og då berre frå laurdag til sundag. Laurdag var skuledag til liks med andre dagar.

I dag høyrer det med til unntaka at ungdomar på 14-15 år flytter heimanfrå på hybel. No er det vel meir vanleg at avkjømet vert buande heime til dei fyller både 25 og 30 år. Eg lever enno i den trua at det tidlege hybellivet gjorde oss sjølvstendige. Me måtte kort og godt ta ansvar for alle oppgåvene som måtte løysast for å klara kvardagane. Ikkje slik å forstå at det var særleg problematisk. Me var alle i same bås, og me kunne hjelpa kvarandre om det var nødvendig. I tillegg hadde me eit lærarkollegium som hadde omsut for oss, òg utanfor skuletida.

Samlinga av mjølkespann utanfor meieriutsalet i Øystese sentrum kan på mange måtar stå som ein enkel illustrasjon på ungdomar som fann løysingar på dei fleste praktiske gjeremåla. Det er ikkje sikkert at Mattilsynet av i dag hadde godkjent reinhaldet av spanna, for ikkje å nemna at spanna stod rett ved riksvegen i mange timar før dei vart tekne i bruk. Når det regna, hende det nok at bilane hadde skvetta sandblanda vatn frå vegbanen utanpå spanna når me henta dei. Men pytt, pytt, det gjekk bra so lenge loka på spanna var skikkeleg påsette. Me fekk den mjølka me skulle ha, me vart vaksne, fekk oss utdanning og arbeid og kan sjå attende på ungdomstida gjennom nostalgiske filter. «Det naudar ikkje,» som far brukte å seia.

Skotring

Jon Velure008-bDet er bryllaupstid, og i sosiale medium florerer det med foto frå store og små bryllaupsfestar. Ingen tvil om at bryllaup er mellom høgdepunkta i livet for mange, slik det har vore i mannsaldrar. Frå heimtraktene mine i Hardanger kjem det enno meldingar om at det kan dukka opp skotrarar i bryllaupslaga, til stor moro for gjestene og ikkje minst for skotrarane sjølve. I lang tid har hardingane har hatt sans for skotring.

Å skotra er kort og godt ein skikk der folk som ikkje er inviterte i bryllaupet, kler seg ut og går til bryllaupslokalet seint på kvelden, ofte etter at bryllaupslaget er ferdige med kaffimåltidet. Skotrarane slepper inn og er med på dansen ei stund, før dei må forlata festen. Eit viktig element er at dei får servert heimebrugg, eller det som måtte vera av fri drikke. Frå tida mi som spelemann i bryllaup kan eg hugsa at me stundom såg fram til at det skulle koma skotrarar, dersom bryllaupslaget var tunge i sessen og vanskelege å få fram på dansegolvet. Det brukte å losna når skotrarane kom.

Sjølv var eg med å skotra allereie som smågut. Det hadde seg slik at mor og far var bedne i bryllaup. Far skulle spela. Systrene mine skulle vera hjå moster vår, medan morbror skulle sjå til meg. Han fekk besøk av kameratar, og dei hadde svært hug til å skotra i bryllaupslaget. Ein av kameratane til morbror føreslo at dei kunne ta meg med, eg var ikkje so liten. Som sagt, so gjort. Gutungen hadde på ingen måte noko i mot å få innsyn i vaksenleik.

Dei pyltra meg til med puter slik at eg kunne ha på meg vaksenklede. Mellom anna hadde eg på meg ein vest av saueskinn der ulla vende ut. Til slutt sette dei på meg ei maske for å gøyma unggut-ansiktet. Eg vralta i veg saman med dei vaksne gutane, og me kom inn på hotellet saman med mange andre som òg var ute i skotrarærend. Eg hugsar enno lyden av fest; vaksne som skratta og lo. Somme dansa, andre sat ved borda i salongen ved det runde dansegolvet som var den gongen på Hotel Ullensvang. Eg fekk beskjed om å ikkje rota meg bort, men halda auga med kvar morbror og kameratane heldt seg. Varsamt bauta eg meg fram mellom festglade folk og stilte meg opp ikkje so langt i frå far. Han var oppteken med å spela og ensa ikkje den ullvestkledde skotraren som betrakta musikken. Eg kjende meg vellukka sidan far ikkje kjende meg att. Mor glytte nok litt, sidan ho drog kjensel på sauevesten. Det sveiv henne likevel ikkje at eg var mellom skotrarane. Eg var inne på tanken å ta meg ein dans, men våga ikkje. Faren for at eg vart avslørt, var for stor.

På heimvegen var me alle svært nøgde med at ingen hadde kjent meg att. Sjølv hadde eg fått eit glimt inn i ei meir gledefylt side ved livet i Lofthus-bygda på 1950-talet. Spennande for ein unggut, som elles opplevde kvardagar fylte med skulegang, og vaksne som var travelt opptekne med arbeidslivet.

Seinare i ungdomen var eg skotrar fleire gonger. Ei jolehelg fekk eg med meg kameratar i eit bryllaup, der me ikkje kjende brureparet. Eg kjende ei av gjestene og kunne godt tenkja meg å ha eit ord med henne. Me var tilstrekkeleg mange til å gjennomføra eit skotrarbesøk på skikkeleg vis, sjølv om bryllaupslaget var ukjende folk. Eg fekk ein dans med jenta eg gjerne ville møta, men våga ikkje gje meg til kjenne. Blygsel heiter vel slikt, eit ord som i dag berre ser ut til å vera i ordbøker, utan innhald i det praktiske livet. Den halv-anonyme festdeltakinga som skotrarar i bryllaup vart i alle fall rekna som små høgdepunkt i ungdomslivet.