Kategoriarkiv: Hardanger-minne

Vestlandsgrønt

Ordet som står i tittelen, eksisterer eigenleg ikkje, men eg treng det til denne teksten. Året var 1975, og årstida var august. Familien på fire hadde vore i Stockholm eit heilt år, og me skulle til Hardanger på sein ferie. På den tida reiste me med tog, dagtog frå Stockholm til Oslo og so vidare med nattoget til Voss, der far skulle henta oss tidleg om morgonen med bil. Det hadde vore ein varm og fin sommar i Stockholm; siste veka før me skulle på ferie, var det over 30 varmegrader, kvar dag. Vegetasjon, bakkar og plenar såg miserable ut, der dei låg gråbrune og stunda etter regn og atter regn.

Det var fint vêr på Voss denne augustmorgonen. Det lei sopass langt ut i august at nattetemperaturen hadde vore frisk, og lufta var klår, slik gode augustmorgonar kan vera. Då eg såg ut togvindauga på veg ned til Voss, fekk eg ei fargeoppleving som heng i meg den dag i dag. Utan at eg var merksam på det, hadde eg vant meg til den grå-brune vegetasjonsfargen me hadde hatt i Stockholm heile sommaren. Utanfor togvindauga eksploderte ein fargesymfoni i grønt, den slo inn i sansane mine på ein måte eg aldri hadde opplevd før. Dette mangfaldet av nyansar i grønt invaderte meg og slo meg litt i svime. No fekk eg ikkje tid til å virra so mykje rundt i grønfargeørska; to vaksne, to små jenter, barnevogn og bagasje skulle av i rett tid på Voss. Men i bilen ned frå Voss til Lofthus kunne eg lata synssansen lauga seg i eit grønfargebad.

Medan eg skriv dette, merkar eg korleis eg manglar ord til å beskriva fargar. Eg tyr lett til indirekte skildringar av  korleis eg reagerte på sanseinntrykka. Kanskje er det slik at sansereaksjonane er det einaste sikre grunnlaget for å beskriva det me ser, høyrer og kjenner. I oppslagsverk kan eg lesa at grønt vert rekna frå 520 til 565 nanometer i fargespekteret. Med andre ord vart eg halvt isvimeslegen av 45 nanometer på fargeskalaen. Det høyrest svært objektivt ut, men verkar likevel litt turt og kjedeleg. Då likar eg betre å snakka om symfoni i grønt eller grønfargebad og om det overveldande sanseinntrykket i grønt som eg opplevde den augustmorgonen i 1975. I alle fall, eg vil kalla dette intense mangfaldet i grønt for vestlandsgrønt, sjølv om grønfargeprakta sikkert kan finnast mange andre stader på den merkverdige kloden vår. Det finst berre eitt Vestlandet og eitt Hardanger, og der kan dei heldige tidt og ofte oppleva heile grønfargespekteret på 45 nanometer. Det vil eg kalla fargelukke.

Å gå på tusko

Dei som er oppvaksne i hardingbygdene, og som har levt nokre år, veit trulegvis kva det betyr å gå på tusko. Det var slikt gutane gjorde når dei besøkte jentene, som oftast i helgane. Somme av oss har vel vore tusko-gjengarar, i alle fall som ungdomar. Dei fleste av oss tuska nok frå oss i tidleg alder. Nokre få kom ikkje over tusko-tida. Dei gjorde det til ein livsstil og jakta lenge, på veg mot evige jaktmarker.

I min ungdom var det å gå på tusko noko ein gjorde i løynd; det var i alle fall ikkje noko som ein kunngjorde vidt og breitt. Spesielt i tidleg-fase, som det heiter i vår tid, skulle ingen vita om at ein gjekk på tusko til ei spesiell jente. Enno går det gjetord i somme bygder om dei gongane nokon vart avslørte. Då var dei andre ungdomane raske med å strøy, dvs. dei fann sagflis og strøydde ei godt synleg stripe mellom heimane til dei to det galdt. Det var nok mang ei jente eller gut som sundagsmorgon såg ut vindauga og oppdaga stripa med sagflis som gjekk over gardsplassen. Dei forstod med gru, eller kanskje med glede, at no var tusko-prosessen avslørt. No visste alle.

Og berre for å ha sagt det: det var ikkje likestilling i tusko-prosessen. Gutane gjekk på tusko; jentene tok i mot, eller sende heimatt. Ikkje sjeldan var det nok gutar som sundagsmorgon kjende seg både tuskne og smått depressive etter ei mislukka tusko-ferd.

I våre dagar er det offentlege organ og institusjonar som går på tusko. Høgskular og universitet ser seg om etter både ein og fleire partnerar. Dei må veksa seg større, må vita, verta «robuste». Truleg betyr det å verta fagleg robust at det må vera mange nok som tenkjer dei same tankane. Kva tankar som vert tenkte, er ikkje so viktig. Det viktigaste ser ut til å vera at mange tenkjer likt. Då er ein robust, eller i godt hold, som me sa i gamle dagar.

Dei ivrigaste tusko-gjengarane er kommunane, som somme gonger ser ut til å gå på tusko i alle retningar. Det er eit visst hippie-preg over somme kommunar som ser ut til å vilja prøva ut det meste i mils omkrins før ein bestemmer seg. Dei vurderer strategiske mål, kjøtvekt og ikkje minst feittprosent og evna til næringsinntak. Kommunale beinrangel som i tillegg ser ut til å vera beinskjøre, har ikkje ljose framtidsutsikter. Dei kan i beste fall rekna med å enda livet som attegløymer på eit eller anna bu- og servicesenter i ein rik kraftkommune.

Likevel, det er ein skilnadsavgrunn mellom våre tusko-turar i ungdomen og tusko-traskinga som kommunar og høgskular stavrar rundt i no. Foreldra våre var definitivt ikkje innblanda når me gjekk på tusko. Som oftast var dei dei siste personane som fekk vita noko, og då ofte i form av ei melding om at det nok var på tide å ordna til bryllaup so kvikt som praktisk mogeleg. Men i den offentlege tusko-prosessen står dei føresette nærast og trugar høgskular og kommunar til å gå på tusko. Her gjeld det å vera frampå, både seint og tidleg. Finn ein ikkje saman frivillig, skal dei føresette arrangera nødvendige giftarmål. Det einaste vilkåret er at dei må vera naboar, på eit vis. Dei som er raske med å finna i hop, er til og med lova ekstra medgift. Og ikkje minst: heile prosessen er offentleg. Me kan lesa om kjenslene som vert sette i sving; tru og tvil, fortviling og glede. Ingen ting er løynt; ja, nesten då.

For å vera heilt ærleg: eg held ein knapp på den individuelle tusko-ganga i gamle dagar, tufta på fri vilje og personleg initiativ. Var ein heldig, kunne det innimellom opna seg ljosportar.