Dei trillar ut på formuleringsbordet,
det eine ordet etter det andre,
hulter til bulter.

Substantiva breier seg,
bryskar seg og er
høgrøysta.
Gje plass, her kjem
me!

Adjektiva smiskar seg
innpå substantiva,
vil hjelpa til, eller
dekkja over det
substantiva manglar.
Litt småfrekke, desse adjektiva,
øydelegg lett stemninga
når dei klengjer seg innpå.

Adverba er sære og
litt vanskelege for den som
skal bruka dei;
favorittorda til lærarar
med raudpenn.

Preposisjonar og konjunksjonar,
irriterande småord
som med altfor stor rett
hevdar at utan dei
er det ingen samanheng.

Så var det desse
pronomena,
sjølvsikre små tassar
som glid innimellom
dei andre ordterningane;
overlag viktige
for orden og meining
og som skil «oss» frå
dei «andre».

Sjølve dronningterningen
får alltid siste ordet;
det avgjerande verbet
gjev liv, fart og
retning til
formuleringsspelet;
verba gjer vendingane
kveikjande, forklarande,
undrande, smeikjande,
stundom sårande,
men alltid
meiningsfulle
i det livslange terningspelet
med ord.

Kva gjorde me
utan ord?