Eg er skremd over meg sjølv,
har vorte van med kvar dag å lesa
om krig nær meg,
har nesten gløymt sterke uro-kjensler
dei første dagane i
ein meiningslaus krig,
har nesten godteke at
slik er verda når nokon
får det for seg at
nabostatar er fårlege
når dei prøver å leva
som demokrati.
Eg er skremd over maktesløysa
som gjennomsyrer oss
der me prøver å skapa
normalitet i det unormale
og klarar det,
kanskje har det vore slik
heile livet,
me maktar å tilpassa oss
det meste,
einaste skilnaden er at
no har krigen flytta inn
på gardsplassen,
tidlegare var han på andre sida
av fjellet.
Det er grunn til å kjenna seg
skremd og uroleg,
men ikkje fortapt,
vegen framover er framleis
å støtta alle krefter
som vil fremja menneskesyn og samfunn
der einskildindividet har
rettar og plikter.
Skremd,
men ikkje fortapt.
