Sommardagane søkjer livd i
mørke augustkveldar,
smyg seg ut av
sommarpynten,

med ein smil
rundt julimunnen
krøllar dei seg saman
i fosterstilling,

dei lèt augustmørkeret breia
ei haustdyne over seg,
vintersvevn ventar
der framme,

ein ørliten spire
bur seg til komande vårljos
og ny sommar for den som
augustmørkeret tek vare på.